Se Meg!

I forrige blogginnlegg skrev jeg litt om psykologisk rollelokk. Ikke lenge etter innlegget skjedde følgende. Fotballaget Viking hadde hatt en ekstrem dårlig vårsesong, og trener Hareide var fortvilet. Pressen begynte å snakke om nedrykk, og om Hareides avgang som trener. Enda verre ble det da de beste spillerne i Viking ble skadet, og Hareide måtte sette innpå flere ungutter uten rutine. Hva skjedde? Viking vant flere kamper og de unge slo ut i full blomst. De ble endelig sett, fikk ansvar og de fikk muligheten.

Fotballaget Stabæk var i en fortvilet situasjon både sportslig og økonomisk. Flere av de beste spillerne ble borte før sesongstart, en suksesstrener forsvant til Rosenborg, og laget spilte dårlig fotball. Midt oppe i det hele valgte de to gjenværende beste (landslagspillere) å skifte klubb midt i sesongen. Frykten blant ledelsen og fansen var stor. De nye treneren måtte sette innpå en rekke urutinerte unggutter og hva skjedde. Stabæk spilte glimrende fotball og vant flere kamper på rad.

I dag ligger ungguttene fra Stabæk på 4 plass på tabellen og kan meget godt klare medalje. Viking ligger bra til, midt på tabellen, langt unna nedrykksplass.

Poenget er: det kryr av talenter, muligheter der ute i vår verden hvis man bare gidder å se etter dem, og å utnytte dem, og å la mennesker slippe til. Som jeg sa i forrige innlegg.”Ingen blir gode på benken”.  Dersom trenere, ledere, ektefeller og foreldre følger det afrikanske ZULU-folkets enkle høflige hilsning til hverandre når de møtes, ”SA BU VONA” som ganske enkelt betyr:  ”SE MEG”, vil vi få en helt annen verden.

Egil