Axel Juel:
Deiligst av alle gleder
er gleden for slett ingen ting.
Ikke for noe du kan eller vil,
gleden for intet og gleden for alt.
Gleden for at DU er til.
Jeg har sagt det før og gjentar det igjen. Reduser TV tittingen. 70% av du ser på i løpet av en uke er bortkastet tid. ( jeg har fremdeles dårlig samvitighet – jeg ser alt for mye på nyheter) Planlegg TV-kvelden. Se på noe som er lærerikt eller positivt. Se på kun en værmelding. Været blir som det blir. Se på noe som gir deg en god følelse eller en god latter. Les et vakkert dikt. Kutt ut all lesing om krisen som herjer. Husk at krise betyr et “avgjørende vendepunkt” Benytt vendepunktet til å få med deg positive inntrykk. Gi ros til de rundt deg. Vedkommende som får ros vil føle seg betydningsfull. Han eller hun vil etterpå prøve å leve opp til den rosen de får. Husk bomerangeffekten: Gir du positivitet – så får du positivitet. ( loven om tiltrekning)
Husk også at dersom du får komplimenter eller ros, så vær flink til å si “tusen takk”, istedet for å benekte, unnskylde eller bortforklare rosen. “Tusen takk” gjør at den som gir rosen også føler seg glad. Han eller hun vil fortsette med å gi komplimenter og rose folk.
Å rose noen er også en god vane for deg selv å ha på et annet område. Det vil nemlig styrke din egen selvfølelse. For at du skal kunne gi et kompliment, må du begynne å bli mer oppmerksom på hvordan din partner er, og hva vedkommende gjør. Alle mennesker liker å få ros, uansett alder. Ros skal gis der og da, ikke på et fellesmøte i slutten av uka.
Altså bryt mønsteret, bli flinkere til å rose og gi komplimenter, og husk å si “hei” når du møter mennesker. Du behøver ikke kjenne dem engang.
Bryt mønsteret og du får et rikere liv. Let fram og les gode historier. Les for eksempel Jan Erik Volds banale dikt om : LOFFEN ( prøv å les det på Jan Erik Volds særegne måte) Ha en flott uke.. Egil.
Jeg vil holde en tale
for de tykke og de smale – nei
det vil jeg ikke, jeg vil snakke om loffen, vår alles venn loffen
sprø og fersk og rykende varm like
fra butikken, som man stakk fingeren inne i og grov ut
varmt deilig hvitt loffestoff og kom med
etter handlelen, loff
åpnet av papiret i den ene enden og utminert
alt hva en tiårs pekefinger
formår, skorpens gyldne nybakthet lå vernende omkring og skjulte loffhulens åpning
et stakket sekund – hva min mor kunne ha sagt i sakens anledning
er glemt, levende tilbake
står loffens varme innside, man blir tykk
av å spise loff, sies det , det er ikke sunt – mulig
det, mulig det, ! Men viktigere er det ( som jeg tror)
at man blir blid
av å spise loff, spør nå det første
blide mennesket du treffer
om han liker loff.
Vent så bare
på svaret.
(eller spør meg )